Ensomhet i alderdommen lindres først og fremst gjennom pålitelig og regelmessig kontakt, ikke gjennom enkelte store besøk. De pårørende hjelper når de avtaler faste tidspunkter for telefonsamtaler, gjør det lettere å møte andre utenfor hjemmet og tar opp tilbaketrekning tidlig. Særlig om høsten og vinteren, når mørke dager og dårlig vær oftere holder eldre mennesker inne, lønner det seg å bygge opp slike rutiner bevisst.
Hva er ensomhet i alderdommen – og hvordan skiller den seg fra å være alene?
Ensomhet er den tyngende følelsen av at ens egne relasjoner ikke strekker til – uansett hvor mange mennesker man faktisk treffer. Å være alene beskriver derimot bare den ytre situasjonen. Et eldre menneske kan bo alene og likevel føle seg godt inkludert, mens et annet eldre menneske er ensomt til tross for mange besøk.
Fagfolk skiller derfor mellom to begreper. Sosial isolasjon betyr objektivt få kontakter, for eksempel fordi venner har gått bort eller familien bor langt unna. Ensomhet betyr den subjektive opplevelsen av å mangle nærhet, samtaler eller tilhørighet. For de pårørende er dette skillet nyttig: Flere avtaler i kalenderen løser ikke automatisk følelsen av ensomhet, det avgjørende er kvaliteten på kontakten.
Ensomhet blir nå også behandlet som et helsetema internasjonalt. Verdens helseorganisasjon har opprettet en egen kommisjon for sosial tilknytning. Ensomhet i alderdommen er altså verken et marginalt tema eller et personlig nederlag, men en utbredt livssituasjon som det er helt i orden å snakke åpent om.
Hvorfor forsterker den mørke årstiden følelsen av ensomhet?
Om høsten og vinteren forsvinner mange av anledningene der eldre mennesker helt naturlig treffer andre. Korte dager, væte, kulde og frykt for glatte veier gjør at turer, innkjøp og treff blir sjeldnere. Eldre mennesker som allerede har få kontakter, tilbringer dermed ofte hele dager uten en eneste samtale.
I tillegg samler flere faktorer seg i den mørke årstiden:
- Mange eldre unngår å gå ut etter mørkets frembrudd, fordi de ser dårligere eller er redde for å falle.
- Hagearbeid, utflukter og tilfeldige møter på gaten eller i parken faller i stor grad bort i flere måneder.
- Høytidene ved årsskiftet gjør manglende relasjoner særlig merkbare, spesielt etter tapet av en ektefelle eller partner.
- Forkjølelsessesongen fører til at familier av hensyn utsetter besøk.
De pårørende kan forutse denne utviklingen. Pårørende som allerede i oktober planlegger faste kontaktpunkter og små ritualer, forhindrer at tilbaketrekning sniker seg inn ubemerket i løpet av vinteren.
Hvordan kan de pårørende se at en forelder føler seg ensom?
Eldre mennesker tar sjelden opp ensomhet direkte, fordi de ikke vil være til bry for noen. De pårørende oppdager derfor ensomhet oftere gjennom endringer i atferd enn gjennom tydelige utsagn. Det er viktig å se etter utviklingen over flere uker og ikke legge vekt på én enkelt dårlig dag.
Typiske tegn er:
- Moren eller faren ringer påfallende ofte, vil trekke ut samtalene eller virker uvanlig fåmælt i telefonen.
- Tidligere hobbyer, foreningsmøter eller gudstjenester blir droppet uten synlig grunn.
- Kjøleskapet er dårlig fylt, boligen virker forsømt eller den personlige hygienen blir dårligere.
- Døgnrytmen forskyver seg, for eksempel ved at forelderen sover lenge på dagen og er våken om natten.
- Utsagn som «Det er jo ingen som trenger meg lenger» eller «Jeg vil ikke forstyrre dere» dukker oftere opp.
Noen av disse tegnene kan også ha helsemessige årsaker. Når de pårørende merker tydelige endringer, er det lurt å snakke med fastlegen, slik at fysiske eller psykiske sykdommer kan utredes.
Hva kan de pårørende konkret gjøre mot ensomhet?
De pårørende hjelper mest med små, pålitelige rutiner som det eldre mennesket kan planlegge med. En kort daglig telefonsamtale på samme tidspunkt gir ofte mer trygghet enn et langt besøk én gang i måneden. Like viktig er det å styrke kontakter utenfor familien, slik at ikke alt henger på én person.
Disse tiltakene har vist seg å fungere:
- Avtal faste tidspunkter for telefon- eller videosamtaler, for eksempel hver kveld klokken 18, slik at samtalen blir et fast holdepunkt i hverdagen.
- Fordel kontakten på flere personer, slik at søsken, barnebarn, naboer og venner kan veksle på å ringe eller stikke innom hver dag.
- Spør bevisst etter oppgaver der forelderen kan hjelpe til, for eksempel å skrive ned en oppskrift eller merke bilder, fordi det å bli trengt styrker selvfølelsen.
- Støtt faste avtaler utenfor hjemmet, som et seniortreff, et kurs eller en fast handledag, og ordne skyss når det trengs.
- Sett opp enkel teknologi sammen, for eksempel videosamtaler med store symboler, og øv på bruken flere ganger i ro og mak.
- Ta opp tilbaketrekning åpent og uten bebreidelser, for eksempel med setningen «Jeg har lagt merke til at du går sjeldnere ut – hvordan har du det med det?».
For alle tiltakene gjelder at det eldre mennesket skal være med på å bestemme. Ensomhet kan ikke foreskrives eller organiseres bort. Tilbud som moren eller faren selv har valgt, blir langt oftere tatt imot enn planer som er lagt over hodet på dem.
Hvordan henger ensomhet og trygghet i hverdagen sammen?
Ensomhet og trygghet henger tett sammen, fordi en nødsituasjon kan gå lenger ubemerket hos mennesker som bor alene og har få kontakter. Den som ikke snakker med noen på flere dager, har ingen som savner dem etter et fall eller et plutselig ildebefinnende. Regelmessig kontakt er derfor både sosial omsorg og en stille trygghetsfaktor.
En mobil trygghetsalarm som NOA kan gjøre dette trygghetshullet mindre. I en nødsituasjon holder det med et trykk på knappen, og de pårørende eller andre tillitspersoner blir varslet først. Hvis ingen i varslingskjeden kan nås, tar en alarmsentral som er bemannet døgnet rundt over som reserve. Slik forblir familien det første kontaktpunktet, uten at familien hele tiden må være tilgjengelig.
En trygghetsalarm erstatter likevel ikke samtaler og nærhet. NOA sørger for at noen raskt får beskjed i en nødsituasjon, men mot følelsen av ensomhet hjelper fortsatt telefonsamtaler, besøk og tid sammen. Mange familier opplever det som en lettelse når trygghetsspørsmålene er avklart, fordi telefonsamtalene da handler mindre om bekymring og mer om hverdagen.
Ofte stilte spørsmål
Hvor ofte bør man ringe foreldre som bor alene?
Det finnes ingen fast regel, det avgjørende er forutsigbarheten. For mange familier har en kort daglig telefonsamtale på et fast tidspunkt fungert godt, supplert med lengre samtaler i helgen. Viktigere enn lengden er at det eldre mennesket kan stole på samtalene, og at de pårørende ikke bare ringer når noe skal ordnes.
Hva gjør man hvis en forelder avviser all hjelp?
Avvisning handler ofte om stolthet eller frykt for å være til bry. Det kan hjelpe å ikke snakke om ensomhet, men heller foreslå felles aktiviteter som begge parter har glede av. Små spørsmål om råd eller hjelp viser forelderen at han eller hun blir trengt. Tålmodighet og gjentatte, lavmælte tilbud virker som regel bedre enn press.
Kan en trygghetsalarm hjelpe mot ensomhet?
En trygghetsalarm hjelper ikke direkte mot ensomhet, men mot en av følgene: at en nødsituasjon forblir ubemerket lenge. Med NOA blir de pårørende og tillitspersoner varslet først, og bak dem står en alarmsentral som er bemannet døgnet rundt. Det gir eldre mennesker trygghet, men erstatter ikke den personlige kontakten som virkelig hjelper mot følelsen av å være alene.
Hvor kan eldre mennesker finne nye kontakter i nærområdet?
Gode steder å begynne er seniortreff, menigheter, foreninger, voksenopplæringstilbud og biblioteker, som i mange europeiske byer og kommuner har tilbud for eldre. Nabolagsinitiativer og besøkstjenester fra frivillige organisasjoner formidler også kontakter. Kommunen eller legekontoret vet som regel hvilke tilbud som finnes lokalt.
NOA er ikke medisinsk utstyr og erstatter ikke medisinsk, psykologisk eller pleiefaglig oppfølging. Ved vedvarende nedstemthet bør du ta kontakt med en lege.
